INSOMNIA

I dag har vært en tung, men allikevel fin dag.
Klokken er nå snart 04.30 og her sitter jeg i stuen med tankekjør.

Som sagt så klarte jeg å komme meg på butikken selv om det var et skikkelig ork å dra på seg masken for og ut blant folk i dag.
Men, jeg klarte det og det er det jeg må ta med meg videre!

Dagen startet med at jeg valgte å surre litt rundt i leiligheten, rydde, dusje og spise for så å jobbe med litt skoleoppgaver.
Jeg satt med dårlig samvittighet fordi jeg satt inne når det var så fint vær, hadde jeg bare ikke hatt oppgaver som skulle gjøres og hadde jeg bare vært 100% frisk, i alle fall bedre enn jeg er nå, så hadde jeg nok vært ute på tur og kost meg.

Og nå, mange timer senere sitter jeg her med tankene mine alene i en mørk stue med tente kubbe- og te-lys.

...Jeg tenker...
Hvorfor er det slik at i dagens samfunn så må man smile?
Man må smile når man ikke føler man har noe å smile for, smiler du ikke blir du bedt om å smile og smiler du blir du spurt om hvorfor du smiler. 
Jeg lever med et såkalt "resting bitch-face" så jeg blir daglig bedt om å smile, av og til flere ganger om dagen.
I tillegg til dette resting bitch-face ansiktet mitt så er jeg deprimert og føler ikke at jeg har noe å smile for, det vet jo ikke alle menneskene som ber meg om å smile eller ber meg om å være glad, men hvorfor kan vi ikke smile om vi vil?
Og smiler vi ikke, neivel så la oss ikke smile.
Det er ok å ikke gjøre -og være som alle andre.
 
Hvorfor skal jeg smile å le bare fordi andre forventer det?
Det gjør vondt langt inne i sjelen min når jeg smiler, når jeg smiler uten å egentlig ha noe å smile for.
Jeg vil helst gråte, men det er det ingen som ser eller tenker over som en "grunn" til hvorfor jeg ikke smiler.
"Du ser alltid så sur ut", "du høres aldri blid ut i telefonen" - jeg har prøvd å snakke med en lysere tone i telefonen for å høres litt mer blid ut, men jeg føler meg så utrolig falsk når jeg gjør det. Det er bare ikke meg å være lett og lys i stemmen, så la meg heller høres "sur" ut.
De som kjenner meg vet jo at jeg ikke er sur, men de kommenterer det en gang innimellom allikevel. 

Jeg blir oppriktig stresset over mennesker som alltid er glade.
Hvordan er det mulig å alltid være glad?
Jeg unner alle å være glade altså, men jeg forstår bare ikke hvordan det går an å alltid være glad. 

Jeg trives ofte i mitt eget selskap, da trenger jeg ikke å leve opp til noens forventinger med tanke på å smile og le.
Da kan jeg sitte for meg selv og "surmule", slappe av med mitt "resting bitch-face" og ikke tenke på å være overivrig, glad og positiv hele tiden.

Hvorfor er dagens samfunn blitt så stivt?
Hvorfor forventes det i dagens samfunn at vi alle sammen skal ha det superbra hele tiden?
Hvorfor klarer ikke samfunnet å følge med på at folk er mer åpne om seg selv, både med psykiske- og fysiske lidelser- og sykdommer?
Hvorfor er det så mye som enda er tabu?
Tabu er ut!

Nå skal jeg gi min insomnia et spark bak i håp om å få noen timer med søvn.

#tanker #insomnia #psykiskhelse #samfunn #tanker #depresjon #angst #forventninger #tabu #tabuerut #tankekjør

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

deterok1

deterok1

27, Oslo

Jeg er en 27 år gammel kvinne som lever med angst og depresjon. Det er ok å ikke ha det kjempegreit alltid. Det er ok å være syk. Det er ok å være seg selv. Det er ok.

Kategorier

Arkiv

hits