VENNSKAP

Jeg har valgt å kutte kontakt med bestevenninnen min, ikke fordi jeg har lyst, men fordi jeg må.
Det har seg slik at hun også sliter med depresjon og når jeg er så dårlig som jeg er nå så gjør det meg dårligere når jeg i tillegg må vøre redd for hva hun kan finne på. Hun er suicidal - og her for ett par dager siden så ble hun sur fordi jeg bryr meg. Altså, jeg bor flere 100 kilometer fra henne nå så det er ikke så mye annet jeg kan gjøre enn å høre med et par av de nærmeste om de har snakket med henne når det går lang lang tid fra sist jeg har fått kontakt med ho. 
Så hun ble sur. Jeg har derfor valgt å distanserer meg fordi jeg er en slik person som enten bryr seg mye eller så kan jeg ikke bry meg. 

Det verste er det at jeg er så dårlig selv at jeg ikke bryr meg om at jeg nå distanserer meg fra et av de viktigste menneskene i livet mitt.
Det er noe av det liker minst med å være deprimert, den likegyldigheten for alt og alle. Jeg ønsker jo ikke å være likegyldig, men jeg kan dessverre ikke noe for det, selv om jeg tenker "jeg må jo bry meg" så går det bare ikke. Jeg ender opp med å skyve folk unna og jeg hverken bærer nag eller bryr meg om at de lar seg bli skjøvet bort.

Det er én person som ikke har latt seg skyve bort, og jeg har prøvd i flere måneder. De minuttene jeg er litt "klar" i hode så er jeg takknemlig for at han ikke lar seg skyves bort. Jeg setter mer pris på det enn jeg gir uttrykk for, men jeg er samtidig litt lei meg for at han ikke lar seg skyve bort.
Jeg får så dårlig samvittighet for at han blir dratt inn i min verden, han sier han blir påvirket av at jeg er dårlig og da blir jeg dårligere.
Slike gode venner vokser ikke på trær så jeg må prøve å si/vise at jeg setter pris på vennskapet vårt.

#depresjon #mentalhelse #samvittighet #dårlig #vennskap #deprimert #takknemlig 

DÅRLIG SAMVITTIGHET

Jeg har så dårlig samvittighet.
Alltid.
Overfor alle som er i livet mitt.
Jeg får så vondt av dem for at de må holde ut med meg og mine sykdommer. De har jo ikke bedt om dette.
Det har jo for faen ikke jeg heller!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til dem at jeg skjønner hvis de ikke vil ha noe med meg å gjøre og at de heller må si i fra så fort som mulig. Jeg sier daglig unnskyld for hvem jeg er.
Hvorfor skal jeg føle at jeg må unnskylde meg for hvem jeg er?! Jeg er jo meg! Jeg kan ikke være noen andre.

Jeg har også mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har prøvd å skyve noen av de nærmeste bort, jeg vil ikke at folk alltid skal vite når jeg er dårlig ei heller å se meg. Jeg ønsker ikke å vise meg sårbar og syk.
Hvorfor skal jeg føle at jeg må stenge meg inn og alle rundt meg ute når jeg er dårlig?
Det er jo ofta da jeg trenger noen mest.

Jeg tror dårlig samvittighet er noe de aller fleste med depresjon og også angst har som en fellesnevner. 
Det er jo ikke riktig at vi skal ha dårlig samvittighet når de rundt oss selv har valgt å stå i det!
Vi må slutte å ha dårlig samvittighet og heller fokusere på å bli bedre.

#samvittighet #dårlig #psykiskhelse #depresjon #angst #sosialangst #deprimert #alene #unnskyld

 

ENSOM

Hei!
Nå er det en stund siden sist, jeg har vært syk. Jeg har vært så dårlig at jeg ikke har orket telefon, pc eller andre ting.
I går var første dagen jeg kom meg ut døren på over en uke. Eller det er ikke helt sant, jeg var ute en tur forrige uke, da holdt jeg på å bli påkjørt av en trikk - det var min feil, men det er slikt som skjer når jeg er dårlig. Jeg går i min egen verden og bryr meg ikke om noe eller noen så jeg fikk ikke med meg at jeg gikk på rød mann. 

Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg plutselig havnet i kjelleren igjen, men jeg havnet der igjen og jeg ble der. Nå begynner jeg sakte med sikkert å komme meg litt ovenpå. Bare ikke nok ovenpå til å komme meg på skolen og det er veldig veldig dumt.

Jeg er som sagt så heldig å ha noen som bryr seg om meg, rundt meg, og på fredag fikk jeg besøk av en nær venn og i det han skulle gå hjem så endret han plutselig mening, han kjente på en følelse av at jeg ikke burde være alene. Jeg ble glad, men også litt lei meg da jeg vet at han helst ville hjem. Men jeg er veldig veldig takknemlig for at han ble. 

I dag våknet jeg til snø!
Jeg visste det var meldt snø i dag, men jeg håpte vel at det ikke skulle skje. Haha!
Jeg liker normalt vinteren kjempegodt, men jeg liker ikke når det blir for masse snø, slaps og så is. Jeg tryner og skader meg sånn ca hver eneste vinter! Årh! Og så er det jo så sykt flaut å tryne på flat mark, spesielt når man er alene, haha!

I høst/vintervær så kjenner jeg ekstra mye på ensomhet. Det er ingen å krølle seg sammen under teppe med, og selv når jeg er med andre så kan jeg kjenne på ensomheten. Jeg tror jeg føler meg mer ensom når jeg er med andre enn når jeg er alene, det er litt rart. Stillheten som kommer nå på denne tiden av året er både min beste og verste venn på en og samme tid.
Min beste venn fordi jeg ser ting på en ny måte hver gang, nå som snøen har lagt seg så fint ute så lyser det opp gatene og høstmørket på en måte som ingen gatelys klarer. I dag så sto jeg noen minutter og bare kikket ut av vinduet, og jeg satt så pris på at jeg fikk oppleve i alle fall et snøfall til - jeg så to barn storkose seg i snøen. De skulle lage snømann, barnelatteren og den gleden de utstrålte var så deilig å være vitne til! 
Min verste venn fordi når det er rolig og stille tenker jeg mest. Det er jo tankene mine som gjør meg syk, i alle fall sykere. Jeg prøver alltid å riste bort alle de mindre positive tankene, men når en tanke først har satt seg så fortsetter det bare og jeg roter meg bort i tankene mine og det resulterer i at jeg blir dårligere. 

Stillhet. Det er så stille rundt meg, selv med alle byens lyder.
Ensomhet. Jeg er ensom selvom jeg aldri er alene ettersom jeg bor i Oslo.
Takknemlighet. Jeg er takknemlig for at jeg kan kjenne på så mange forskjellige følelser og egentlig synes at det er helt greit.

Jeg har aldri sagt til noen at jeg er ensom, jeg tør ikke.

#ensomhet #ensom #psykiskhelse #stillhet #stille #tabu #vinter #snø #depresjon #deprimert #angst #sosialangst #takknemlig

INSOMNIA

I dag har vært en tung, men allikevel fin dag.
Klokken er nå snart 04.30 og her sitter jeg i stuen med tankekjør.

Som sagt så klarte jeg å komme meg på butikken selv om det var et skikkelig ork å dra på seg masken for og ut blant folk i dag.
Men, jeg klarte det og det er det jeg må ta med meg videre!

Dagen startet med at jeg valgte å surre litt rundt i leiligheten, rydde, dusje og spise for så å jobbe med litt skoleoppgaver.
Jeg satt med dårlig samvittighet fordi jeg satt inne når det var så fint vær, hadde jeg bare ikke hatt oppgaver som skulle gjøres og hadde jeg bare vært 100% frisk, i alle fall bedre enn jeg er nå, så hadde jeg nok vært ute på tur og kost meg.

Og nå, mange timer senere sitter jeg her med tankene mine alene i en mørk stue med tente kubbe- og te-lys.

...Jeg tenker...
Hvorfor er det slik at i dagens samfunn så må man smile?
Man må smile når man ikke føler man har noe å smile for, smiler du ikke blir du bedt om å smile og smiler du blir du spurt om hvorfor du smiler. 
Jeg lever med et såkalt "resting bitch-face" så jeg blir daglig bedt om å smile, av og til flere ganger om dagen.
I tillegg til dette resting bitch-face ansiktet mitt så er jeg deprimert og føler ikke at jeg har noe å smile for, det vet jo ikke alle menneskene som ber meg om å smile eller ber meg om å være glad, men hvorfor kan vi ikke smile om vi vil?
Og smiler vi ikke, neivel så la oss ikke smile.
Det er ok å ikke gjøre -og være som alle andre.
 
Hvorfor skal jeg smile å le bare fordi andre forventer det?
Det gjør vondt langt inne i sjelen min når jeg smiler, når jeg smiler uten å egentlig ha noe å smile for.
Jeg vil helst gråte, men det er det ingen som ser eller tenker over som en "grunn" til hvorfor jeg ikke smiler.
"Du ser alltid så sur ut", "du høres aldri blid ut i telefonen" - jeg har prøvd å snakke med en lysere tone i telefonen for å høres litt mer blid ut, men jeg føler meg så utrolig falsk når jeg gjør det. Det er bare ikke meg å være lett og lys i stemmen, så la meg heller høres "sur" ut.
De som kjenner meg vet jo at jeg ikke er sur, men de kommenterer det en gang innimellom allikevel. 

Jeg blir oppriktig stresset over mennesker som alltid er glade.
Hvordan er det mulig å alltid være glad?
Jeg unner alle å være glade altså, men jeg forstår bare ikke hvordan det går an å alltid være glad. 

Jeg trives ofte i mitt eget selskap, da trenger jeg ikke å leve opp til noens forventinger med tanke på å smile og le.
Da kan jeg sitte for meg selv og "surmule", slappe av med mitt "resting bitch-face" og ikke tenke på å være overivrig, glad og positiv hele tiden.

Hvorfor er dagens samfunn blitt så stivt?
Hvorfor forventes det i dagens samfunn at vi alle sammen skal ha det superbra hele tiden?
Hvorfor klarer ikke samfunnet å følge med på at folk er mer åpne om seg selv, både med psykiske- og fysiske lidelser- og sykdommer?
Hvorfor er det så mye som enda er tabu?
Tabu er ut!

Nå skal jeg gi min insomnia et spark bak i håp om å få noen timer med søvn.

#tanker #insomnia #psykiskhelse #samfunn #tanker #depresjon #angst #forventninger #tabu #tabuerut #tankekjør

 

02.11.2017

Sitter du ofte med en følelse hvor du er tom og lei deg uten å egentlig vite hvorfor du er trist?
Det gjør jeg, daglig.

Jeg har ingen grunn til å være trist, men jeg er det allikevel.
Jeg har ingen grunn til å ikke ville være ute blant mennesker, men jeg velger å holde meg hjemme allikevel.
Jeg har ingen grunn til å stenge meg selv inne, men jeg skyver bort de jeg er glad i allikevel.
Jeg har ingen grunn til å håpe eller tro at de vil være der når jeg en dag blir frisk, men de som står meg nærmest har til nå ikke latt meg skyve de bort.
Jeg har så utrolig fine folk rundt meg og det er takket være dem at jeg ikke har gitt opp.

I skrivende stund sitter jeg i sengen og skriver, jeg har vært utenfor leiligheten èn gang i dag og det var for å handle inn mat - noe jeg ikke har gjort på en god stund. Når jeg er dårlig så koster det så mye bare å komme meg ut av sengen og i dag klarte jeg endelig å gå ut fra leiligheten også!
Det virker som en liten filleting, men for meg er det en stor seier at jeg "vant" over tankene mine.

Hvert eneste sekund jeg er våken løper det en million tanker gjennom hodet mitt.
Jeg kan tenke på alt i fra et minne fra barndommen til hvorfor den eller den personen ikke svarer på et spørsmål jeg har stilt dem på samme tid. Jeg har ikke bare en tanke av gangen, jeg kan ikke telle hvor mye jeg tenker på på en og samme ting.
Jeg analyserer svar og/eller mangel på svar, jeg "bestemmer" meg for hva folk tenker og synes om meg uten å egentlig spørre dem først.
Jeg skulle ønske jeg klarte å bare være, være meg selv og ikke tenke så mye på hva folk egentlig synes om meg.
Jeg bryr meg ikke om hva mannen i gata tenker eller tror om meg, det er de jeg har en relasjon til, spesielt de som står meg nær og uansett hva de sier så tviler jeg på dem. Det er ikke rettferdig av meg, men det er dessverre bare sånn jeg er - når jeg er dårlig.
Jeg skulle ønske jeg hadde energi til å virkelig vise hva de betyr for meg, jeg skulle ønske jeg var flink til å sette ord på ting så jeg kunne forklare dem hvordan jeg tenker. Jeg har så mye dårlig samvittighet for at jeg ikke strekker til og jeg føler meg til bry for alle rundt meg.

#tanker #rot #psykiskhelse #angst #depresjon #sosialangst #vanskelig #ok #trist #lei #håp #deprimert #frisk 

DEPRESJON

Depresjon er noe alle opplever i løpet av livet, tror jeg, noen i større grad enn andre. 

Jeg kan ikke huske når jeg for første gang var deprimert, men jeg husker at det ikke var noe som skjedde brått.
Jeg husker derimot første gang jeg virkelig traff veggen, jeg hadde hatt flere turer i kjelleren før det, men jeg hadde alltid klart å komme meg "ovenpå" igjen - denne gangen var alt annerledes. Jeg sendte en mail til legen min rundt kl 02.00 om natten hvor jeg skrev akkurat det jeg tenkte og følte der og da. Jeg gråt i nesten 12 timer i strekk og på morgenen sendte jeg mail til skolen hvor jeg sa at jeg måtte slutte på grunn av sykdom. I denne perioden gikk jeg til psykolog og hadde det egentlig greit, hvorfor jeg så brått en kveld møtte veggen aner jeg ikke.
Har jeg blitt bedre siden da? Ikke egentlig, men jeg har noen ok perioder.

Jeg fikk akutt time til fastlegen min, hvor jeg ble anbefalt "lykkepiller". Etter en lengre samtale, takket jeg nei til det. Jeg ville prøve å bli bedre uten medisiner, det mye fordi jeg har hørt skrekkhistorier om at folk legger på seg masse av å gå på slike piller. Når jeg da i utgangspunktet har en del kilo for mye trengte jeg ikke flere. Så jeg ble enig med legen min om at jeg skulle begynne å trene minst tre dager i uken i tillegg til samtlige gåturer hver dag. Jeg skulle også dra litt hyppigere til psykologen min og jeg skulle begynne å gå til en psykiatrisk sykepleier minst en dag i uka. De dagene jeg klarte å stå opp og komme meg på trening var dager jeg satt pris på, de dagene jeg ikke klarte det gjorde bare at jeg falt enda lengre ned på grunn av dårlig samvittighet. 
I denne perioden følte jeg at jeg tok ett skritt i riktig retning for så å ta tre skritt tilbake. Slik føler jeg det i perioder enda.

I dag trener jeg ikke, jeg går turer i ny og ne, men jeg har nok med å klare å stå opp om morgenen. 
Jeg skulle ønske hverdagen min så annerledes ut, men det gjør den ikke. De dagene jeg klarer å gjøre mer enn andre, eller jeg gjør noe jeg egentlig ikke orker/vil, de dagene setter jeg pris på i ettertid selv om de gjør meg mer sliten.

 

Jeg savner livet mitt som det en gang var.

Nå jobber jeg for å ta livet mitt tilbake!
Jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det, men jeg prøver.

 #psykiskhelse #helse #depresjon #livet "deprimert "livetsomdeprimert

NÅR OG HVORFOR FIKK JEG ANGST?

Når og hvorfor fikk jeg angst?

Dette er spørsmål jeg ofte får; når og hvorfor fikk du angst? Hva er det som gjorde at du fikk angst? Hva er det du har angst for?
Jeg kan, dessverre, ikke svare på dette - jeg skulle ønske jeg kunne svare på det, da hadde jeg kanskje klart å bli kvitt angsten?

Jeg husker da jeg var "fryktløs", jeg kjente ikke på frykt hverken da jeg var alene i skogen, alene ute i mørket eller alene hjemme. Nå tør jeg ikke å være i skogen, ikke alene og ikke med andre, jeg liker ikke å være ute i mørket heller - det er noe jeg har jobbet mye med i noen år nå så nå klarer jeg å gå i mørket alene, og det å være hjemme alene er både fint og skummelt på samme tid.
Jeg kjenner ofte på at angsten og depresjonen min motarbeider hverandre.
Jeg er mørkredd (angst), men når jeg er skikkelig dårlig (depresjon) så går jeg fint turer alene midt på natta.

Angst for å være hjemme alene vet jeg kom etter at jeg var hjemme alene en ukes tid for mange år siden. 
Jeg satt ute på trappa og tok en røyk før jeg skulle legge meg. Noen kranglet litt lengre borte i gata og nysgjerrig som jeg er måtte jeg finne ut av hvem det var. Da jeg så hvem det var og at den ene fyren gikk sin vei satt jeg meg ned på trappa igjen med trynet i telefonen. Etter en stund følte jeg at noen stirret på meg og i det jeg så opp ser jeg han fyren som gikk fra kranglen stå rett opp og ned stirrende på meg. Jeg overså han, men så i sidesynet at han begynte å bevege seg sakte mot meg. Jeg spratt opp, kastet røyken, løp inn og låste døren! Så tok han i håndtaket og han var på utsiden i flere timer og sjekket døren med jevne mellomrom.
Hvorfor ringte jeg ikke politiet tenker du sikkert?
Jeg tenkte som så: ringer jeg politiet så er han borte før de kommer og da har jeg kanskje oppholdt dem fra andre viktigere oppdrag.

Noen år etter denne hendelsen flyttet vi, fra en leilighet til en enebolig.
Vi leide ut hybelen i huset og en kveld jeg var hjemme alene, jeg hadde besøk av ei venninne, hadde vi innbrudd i hybelen.
Før jeg visste at han hadde brutt seg inn gikk jeg ned for å snakke med han (jeg merket at han var der fordi han prøvde å *flytte* festen til naboen over til oss).
Han vasket opp i bokser med en øl i hånda da jeg kom ned, jeg så at vinduet i ytterdøren var knust, men jeg tenkte ikke over det. Jeg spurte om hvem han var og han sa at han var en kompis av leietakeren. Han kunne ikke svare på hvor leietakeren var men at personen var på vei hjem. Jeg sa at han kunne glemme å ha besøk og han begynte å hisse seg opp og han gikk i mot meg. Jeg er ikke verdens høyeste person, men jeg gikk i mot han og da ble han usikker og sa at han ikke skulle invitere noen over allikavel. 
På mandag morgen, i det jeg kom hjem fra tur med hunden, møtte jeg politiet i innkjørselen. 
Sivil bil, med tre sivile politimenn i. De sa de hadde snakket med mamma (som lå på sykehuset) om at de skulle få lov til å se seg om i hybelen. Jeg viste de vei og så dro jeg til naboen. Det kom etterhvert flere politifolk til og også en politihund. 
De spurte meg noen spørsmål, generelt om leietakeren og også hvorfor ruta i ytterdøra var knust. Da jeg fortalte de om han som hadde vært der den kvelden/natta visste de godt hvem jeg snakket om (jeg visste ikke hvem han var, men naboen visste det). Han hadde tidligere prøvd å drepe kjæresten med kniv, han har ranet folk og gjort innbrudd osv. Jeg måtte ringe de om han kom tilbake igjen.

Han ble tatt en stund senere, så rømte han, så ble han tatt igjen. Nå vet jeg ikke hvor han er, om han sitter inne eller om han er fri.
Leietakeren flyttet ut for noen år siden og jeg har flyttet for meg selv i en ny by, hovedsakelig for å gå på skole.

#psykiskhelse #helse #angst #tanker 

SITTER INNE

I dette innlegget vil jeg skrive litt om hvorfor jeg velger å blogge om meg selv på denne måten, jeg skal i alle fall forsøke.

Jeg velger å være anonym, ikke fordi jeg er flau over å være syk for det er jeg faktisk ganske åpen om generelt, men jeg ønsker at fokuset skal være på sykdommen og hvordan jeg lever med det og ikke på meg som person.
Jeg har over lengre tid, i flere år faktisk, tenkt på å blogge om hvordan det er å leve med angst og depresjon men jeg har rett og slett ikke turt.
Hvorfor jeg tør akkurat nå, det vet jeg ikke.

Det sitter så langt inne for meg å skrive om dette, vil folk bare tro at jeg er ute etter oppmerksomhet?
Jeg vet at det er mange som sliter med angst, depresjon og andre både psykiske og fysiske sykdommer som ikke tør å si noe, rett og slett fordi de er redde for å bli dømt, redde for at folk skal tro at de er ute etter sympati og oppmerksomhet. Det er så utrolig sjeldent at det er en grunn til at folk velger å fortelle at de er syke.
Det tok kjempe lang tid før jeg fortalte det til noen, det fordi jeg ikke ville at folk skulle vite det; jeg ville ikke at folk skulle se annerledes på meg eller tro at jeg trengte oppmerksomhet o.l. Jeg fortalte litt av mine utfordringer til lærerne mine så de ikke skulle tro at jeg sluntret unna oppgaver, eller at ting ikke ble gjort i tide fordi jeg var slapp og ikke gadd. Jeg var ikke ute etter særbehandling på noen som helst måte, jeg ønsket bare litt forståelse.
I mitt tilfelle så fikk jeg forståelse og det gjorde alt en liten smule bedre i akkurat slike situasjoner på den skolen.

I dag er det noen få som vet veldig godt om hvordan jeg har det, og mange som vet at jeg sliter de vet bare ikke hvor mye jeg faktisk sliter og hvor vondt og vanskelig det er. Når folk sier "Sees i morgen!" så klarer jeg ikke å si det tilbake, ikke når jeg er lang nede i alle fall, for da vet jeg jo ikke om jeg er her i morgen. Jeg tar et minutt av gangen, det er det jeg klarer når jeg er langt nede. Når jeg ikke er langt nede tar jeg en time eller en dag av gangen, alt kommer an på hvor dårlig jeg er. 

Men! Nå jobber jeg med å prøve å se litt lyst på ting, jeg har nettopp vært langt langt nede i kjelleren og jeg er på vei opp igjen, men det vil ta tid. 

Håpet med denne bloggen er å sette ord på ting og å få ut litt frustrasjon og følelser som kanskje andre der ute også sliter med.
Jeg håper at bloggen på en eller annen måte kan være til hjelp for deg som har det vanskelig, som sliter med noe av det samme som meg eller andre ting, jeg håper også at bloggen kan være til hjelpe for deg som kanskje kjenner noen som sliter. 

#psykiskhelse #depresjon #angst #sosialangst

Les mer i arkivet » November 2017
deterok1

deterok1

27, Oslo

Jeg er en 27 år gammel kvinne som lever med angst og depresjon. Det er ok å ikke ha det kjempegreit alltid. Det er ok å være syk. Det er ok å være seg selv. Det er ok.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits